IA-avtalen (Inkluderende Arbeidsliv) er en avtale mellom norske myndigheter, arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner som har som mål å redusere sykefraværet og fremme et inkluderende arbeidsliv. Avtalen ble opprinnelig inngått i 2001 og har blitt fornyet og revidert flere ganger siden den gang.
Hovedmålet med IA-avtalen er å skape et arbeidsmiljø der arbeidstakere kan være i jobb og delta aktivt til tross for helseutfordringer. Avtalen fokuserer på forebygging av sykefravær, tidlig innsats og tilrettelegging for arbeidstakere som står i fare for å falle ut av arbeidslivet på grunn av helseproblemer.
IA-avtalen har flere tiltak, blant annet:
- Dialogmøter: Arbeidsgivere og arbeidstakere møtes for å diskutere og finne løsninger for å redusere sykefravær og tilrettelegge for ansatte med helseutfordringer.
- Oppfølgingsplaner: Når en ansatt har vært sykemeldt over 8 uker, skal det utarbeides en oppfølgingsplan i samarbeid mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og eventuelt NAV.
- Tilrettelegging: Arbeidsgivere har ansvar for å tilrettelegge arbeidsplassen for ansatte med helseutfordringer, for eksempel gjennom tilpasning av arbeidsoppgaver eller arbeidstid.
- Kompetanseheving: IA-avtalen innebærer også at det skal satses på kompetanseheving blant arbeidsgivere, tillitsvalgte og verneombud for å bedre forståelse og håndtering av helseutfordringer i arbeidslivet.
Effekten av IA-avtalen på sykefraværet i Norge har vært gjenstand for debatt. Mens noen studier har vist en positiv effekt med reduksjon i sykefraværet, har andre studier ikke funnet en slik sammenheng. Det er flere faktorer som påvirker sykefraværet i samfunnet, og det kan være vanskelig å isolere effekten av IA-avtalen alene. Likevel har IA-avtalen bidratt til å sette fokus på forebygging av sykefravær og tilrettelegging på arbeidsplassen, og den har vært viktig for å fremme dialog og samarbeid mellom partene i arbeidslivet.